Visste du at...

det ikke koster deg noe å si fra hvis du finner gamle ting?

Jernvinne ved Øksne

Flatbrød daterer jernproduksjonen?

Jernvinne ved Øksne_bilde 5_Ragnar.jpg

Slagg renner ut av tappehullet i bunnen av ovnen. Legg merke til den lavalignende strukturen.Forsøket er gjort ved forsøkssentret i Lejre i Danmark i 1993. Foto: Arkikon.

Lokalt har det vært kjent at man kunne finne slagg ved Øksne i Buskerud, og for 15 år siden oppdaget Ragnar Larsen et jernvinneanlegg. Jernvinne er arkeologenes ord for produksjon av jern i jern- og middelalder. Vannet Øksne er regulert, og innen arkeologene fikk dratt opp dit, så stod anlegget igjen under vann. Kraftgaten skulle vedlikeholdes, og våren 2010 var det så lav vannstand at anlegget dukket fram igjen. 

Du kan lese mer om jernvinne i Store norske leksikon.

jern = isarn

Vi har ordet jern fra det keltiske ordet isarn. Dette ringer nok en bjelle for mange som har sett eller lest Ringenes herre. J.R.R. Tolkien var professor i angelsaksisk og i engelsk språk og litteratur. Han brukte flere kilder da han skrev Ringenes herre, bl.a.:

Det er altså ingen tilfeldighet at Sauromans tårn hvor hæren av orker blir utrustet og deres blir våpen smidd, heter Isarngard. 

I Norge lærte man å produsere jern fra myrmalm i århundrene før Kristi fødsel. I starten bygde man store ovner der ved og malm ble lagt lagvis. Under brenningen ble avfallet liggende igjen i en stor blokk i bunnen av ovnen. Avfallet kalles slagg. En verdifull jernklump lå igjen da slagget var skilt ut. På 600-tallet e.Kr. begynte man å bygge mindre ovner hvor man brukte malm og trekull. Nå ble slagget tappet ut av ovnen vía et hull i bakkenivå. Tappeslagganleggene brukes i yngre jernalder og i middelalder, men forsvinner nesten etter svartedauden på midten av 1300-tallet. 

Jernvinna ved Øksne

Anlegget på Øksne består i dag av en slagghaug og to hustufter. I tillegg fant arkeologene fra Kulturarv deler av gjenstander fra middelalder og yngre jernalder.

Slagghaugen måler 8 x 5 meter, er opptil 0,5 meter tykk og ligger mellom to hustufter. En hustuft er restene etter en bygning. Tuft I er kvadratisk og måler 5 x 5 meter. Tuft II er rektangulær, måler 7,4 x 4 meter og er delt inn i to rom. Rundt begge tuftene lå det ildflint. Hustuftene kan være fra to forskjellige perioder jernproduksjon eller fra én periode med jernproduksjon og en tuft etter seter. 

LES OGSÅ: Fyr og flamme

Her ser du et kart over anlegget.

Øksne og Norge

Arkeologene strever med å sette jernvinneanlegg inn i "tradisjoner" for å få overblikk over de store linjene. Hvor i landet ble det laget jern og når? Er det spor av kontakt mellom landsdeler? Og hvor ble jernet fraktet ut og solgt?

Slagget ved Øksne er tappeslagg. Det tyder på at folk brant jern her en gang mellom 600 og 1350 e.Kr. Det finnes tre forskjellige typer tappeslagganlegg i Sør- og Øst-Norge. Siden så få er kjent i vårt fylke, så vet vi ikke hvilken tradisjon Vestfold tilhører, eller om det er egne typer anlegg i bruk her. En teori kan også være at noen jernvinnebygder var spesialiserte og leverte jern til omkringliggende regioner, og at det forklarer hvorfor vi ikke har funnet mange anlegg i Vestfold.

Tuft II har to rom og minner om noe arkeologene kaller "møsvatntradisjon" etter et sted i Telemark med mange jernvinner. Det ene rommet er overbygd, der lå ovnen og et lager med malm. Det andre rommet ble brukt som bolig eller oppholdsrom. Møsvatntradisjonen er en anleggstype der man kunne bo eller overnatte. Da kunne den viktige jernproduksjonen fortsette også ut kaldere årstider. Anlegget på Øksne passer likevel ikke helt med møsvatntradisjonen, ettersom slagghaugen ligger ”feil” plassert i forhold til hustuften. Vi vet derfor fortsatt ikke hvilken tradisjon Øksne-anlegget knytter seg til og heller ikke akkurat hvor gammelt det er. 

Jernvinne og seter?

Setring og drift av utmarksressurser som tjære, kull og jern går hånd i hånd. Ved et jernvinneanlegg ble det hugd ned store mengder trær som skulle brukes til brensel i ovnene. Landskapet ble åpnet for beiting. En setervoll gir en etablert base for de som lager jern. En nærmere undersøkelse kan kaste lys over hva som kom først på Øksne: seter eller jernproduksjon. 

Ildflint og klebersteingryte

Det ligger flere flintbiter rundt de to tuftene. Flere av dem er brent, men de hele bitene viser at flinten har vært brukt til å slå ild. Ved å slå et ildstål mot flintens skarpe kanter skapte man et gnistregn som antente et tørt materiale. Bruken av ildstål og flint går igjennom både jernalder og middelalder. Vi kan derfor ikke finne ut hvor gammelt jernvinneanlegget på Øksne er ved å se på flinten. 

Vi fant et enslig skår fra en klebersteingryte i tuft II. Gryter av kleberstein var også vanlige i yngre jernalder og i tidlig middelalder og hjelper heller ikke med nøyaktig datering.

Bakstehelle

I tuft II lå seks fragmenter av en bakstehelle. En bakstehelle er en flat skiferhelle med hugde eller slipte furer. Hellene ble brukt til baking av flatbrød. De var runde med en diameter på 30–50 cm og en tykkelse på 0,5–2 cm. 

Vi tror at folk brukte skifer de fant i nærheten av der de bodde, men for å være egnet til bruk som bakstehelle, må steinen tåle oppvaring og avkjøling under bakingen. I Ølen i Hardanger finnes det steinbrudd der folk har tatt ut skifer i stor skala. Baksteheller fra Ølen er funnet ved utgravinger i middelalderbyene Oslo og Trondheim. Funnene i Oslo viser at bakstehellene var et handelsprodukt seinest på midten av 1000-tallet. Baksteheller kan brukes til datering også gjennom nye matskikker som kom inn i slutten av vikingtiden.

Flatbrød og bekkekvern

I sein vikingtid eller tidlig i middelalderen skiftes håndkverner ut med bekkekverner. Det skjedde samtidig en overgang fra baking av hellekake (et lompelignende brød) til baking av flatbrød. Mens hellekaka måtte spises fersk, kunne flatbrødet lagres. Til hellebrødet hadde man bare trengt små mengder malt korn av gangen. Flatbrød ble bakt bare én eller to ganger i året, og det gikk med store mengder mel hver gang - da var det nødvendig med en mer effektiv kvern. Vi antar at bekkekvernene, flatbrødet og bakstehellene kommer inn i samlet flokk en gang på 1000-tallet. Tidlig på 1200-tallet kan vi lese om bekkekvernene i skriftlige kilder.

Hvor gammel er jernvinna ved Øksne?

Dersom tuft II er spor etter jernproduksjon, tyder bakstehellene på en bruksfase i perioden 1050–1350 e.Kr. Det kan ha vært en eldre fase forut for dette hvis tuft I også er knyttet til jernproduksjon. To eller flere faser med jernproduksjon på samme sted er ikke noe uvanlig fenomen. Ressursen er malmen fra myrene og skogen omkring. En god plassering er en svakt markert sandrygg tett ved et vann eller en bekk med store skogsområder omkring. Når skogen er hugd ut, flyttes anlegget. Etter 50, 100 eller 300 år bygger man nytt anlegg på samme sted.

Jernvinner i Vestfold

Det er bare funnet seks jernvinneanlegg i Vestfold: tre i Lardal, ett mulig anlegg i Re, ett i Larvik og ett i Andebu. Flere av dem er usikre, og noen kan være smier og tjærehjeller (steder der det er laget tjære). Øksneanlegget ligger på fylkesgrensa, knappe 50 meter inn i Buskerud. Det blir spennende å se hva videre registreringer og eventuelle dateringer ved Øksne vil vise.  

Et viktig funn

Anlegget er svært viktig for å forstå hvilke tradisjoner og hvilke omfang som ligger bak jernproduksjonen i Vestfold. Vi retter en stor takk til Ragnar Larsen og håper på flere funn av jernvinneanlegg i Vestfold i tiden framover.

Kilder

  • Follum, Jørn R. og Jacobsen, Harald. 1997: Kulturminner i skog. ISBN 82-7333-100-8.
  • Larsen, Jan Henning. 2009: Jernvinneundersøkelser. Faglig program bind 2. Varia 78, Kulturhistorisk museum Fornminneseksjonen. ISBN-nr.978-82-8084-050-9.
  • Weber, Birte. 1989: Baksteheller – en handelsvare. Meddelelser 15. Riksantikvaren, Utgravingskontoret for Trondheim. Trondheim.

 

av Ragnar Orten Lie

publisert 19. juli 2010, sist oppdatert 24. januar 2012