Visste du at...

det ikke koster deg noe å si fra hvis du finner gamle ting?

Panikk i isen

Ernst fikk panikk. Isen pakket seg rundt det flytende hvalkokeriet. Skulle dette bli hans første og siste tur på hvalfangst?

Panikk i isen_Ung Ernst_Erik Jacobsen.

Ernst Pedersen før dramaet i Antarktis. Foto: privat, gjengitt etter tillatelse fra Erik Jacobsen.

Det er midten av april 1946. Den fem år lange krigen har gjort at verden hungrer etter fettstoffer. Hvaloljen er en av de mest ettertraktede råvarene – blant annet til produksjon av margarin. Alt som kan skrapes sammen av egnede skip er derfor sendt sydover på hvalfangst. 20-åringen Ernst Pedersen fra Stokke er en av de heldige som har fått være med. 

Han trodde nesten ikke sine egne øyne da han så de svære hvalene bli dratt opp på dekket for første gang. Ernst sto som en fyrstikkeske ved siden av. Det var som noen beist fra en annen verden. Men alt ble fort en vane. Blodet som rant. Spekket og innvollene som fylte dekket. Ja, til og med den forferdelige stanken!

Man gled raskt inn i den spesielle rytmen - jobbe, spise og sove - 12 timer på, 12 timer av. Mer enn 25 hval hadde de dratt ombord, kuttet opp i småbiter og forvandlet til flytende hvalolje under dekk. Hver eneste dag. 

Nå er sesongen over. Ni ekspedisjoner, hver bestående av ett hvalkokeri og 10-12 fangstbåter, har konkurrert om å skyte og slakte så mange storhval om mulig. Alle er de på god vei hjemover, bortsett fra Tønsberg-ekspedisjonen "Antarctic". Siden de ankom fangsfeltet som sistemann, har de fått lov til å fange hval i 14 dager ekstra. I iveren etter å fylle opp tankene med hvalolje har ledelsen på kokeriet tatt en vågal beslutning: Å gå inn i pakkisen for å få tak i enda fetere hval. Det har vist seg å være en lykkelig avgjørelse. Det har vært godt med hval de siste to dagene. Men nå er det om å gjøre å komme seg ut av isen før det er for sent. Vinteren i Antarktis er i anmarsj for fullt. Til og med hvalen har begynt å trekke ut – for å ikke fryse fast. 

Det er da det skjer. Noen sier at de hørte et voldsomt smell akterut. Plutselig hersker det full forvirring og frykt blant de 243 ombord. Det sies at roret er slått i stykker av isen. At det ikke lenger er mulig å manøvrere skipet.... Ernst har hørt om svære skuter som har blitt skrudd ned av isen. Skal han ende sitt liv her nede – innefrosset i isen, så langt hjemmefra som det går an å komme?

Kapteinen kaller febrilsk opp hvalbåtene - én etter én. De prøver så godt de kan å få slept "holken" ut, men tauene ryker – ett etter ett. Flere av de andre ekspedisjonene nærmer seg Syd-Afrika da de får nødmeldingen fra "Antarctic". Ernst er i ferd med å bryte sammen. Mirakuløst nok greide omsider hvalkokeriet "Pelagos" å få slept havaristen helt uskadd opp til Cape Town – en distanse på hele 3.000 sjømil. Tauingen, gjennom de tøffeste værforholdene på kloden, tok 25 dager og er forsatt ansett som en bragd i sjøfartshistorien.

Besøk Hvalfangstmuseet i Sandefjord.

 

 

Artikkelen er skrevet av Erik Jacbosen. Han er journalist, forfatter og tidligere programskaper. 

publisert 20. mars 2010, sist oppdatert 31. januar 2012